Vi ble fullstendig overveldet da vi trådte opp fra den underjordiske parkeringsplassen. Luksus, overproposjonalitet og sterilitet er ord som (kanskje) kan beskrive det jeg så, følte og luktet da vi stod midt på gulvet som amøber i en altfor stor og tom magesekk.
Her og der fikk borgerskapet unnagjort dagens siste ærender –Innkjøp av amerikanske merkevarer, en tur på Pizza Hut eller Mister Donut, besøk på internet-kafé eller til og med et lite kirkebesøk for å få renset sine rikmannssjeler...
Det var faktisk et hygienisk, hvitt lite kapell midt inne i selve senteret. Og folket som kom ut derfra så ikke ut til å ha blandet gener med urbefolkninga siden de kom for 500 år siden (¡Viva España!). De var kledd i beige, grått og mørkeblått som konservative europeerer flest.
Kinoopplevelsen vår ble forresten en veldig kald fornøyelse pga for mye air-condition, men om vi fikk et aldri så grusomt førsteinntrykk av "Las Galerías" har de fleste latt seg lokke tilbake dit av internet-kaféen. Det er forresten også ett av de stedene vi kan bruke våre visa kort.
I forbindelse med vårt kulturelle og politiske program på CIS, tok Wilfredo oss ofte med på tur –som regel i microbús (hvor det ifølge ham er mindre sjanse for å bli ranet). En microbús er det man på norsk kaller en varebil. Personlig vet jeg ingenting om hvordan "transporte público" organiseres her i landet, men det ser ut til at den som måtte ha et kjøretøy til disposisjon uten videre kan ta på seg jobben med å frakte salvadoranere rundt i byen.
Du gjør da som følger (tror jeg):
- Kjøper et eller annet fryktinngydende klistremerke (f.eks et par ulveøyne) som du klistrer på bakvinduet.
- Ved førersetet henger du opp noen bilder av den kvinnen du beundrer mest –det være seg jomfru Maria eller Pamela Anderson –eller kanskje helst begge deler. Ser etter at ikke for mange av setene er ødelagte, for du vet at du ikke kommer til å få råd til å kjøpe nye.
- Finner ut hvilken rute det er behov for busser og kjøper deg en bunke med klistremerker med nummer tilsvarende denne ruta. Disse klistrer du utenpå og inni på 4-5 steder. Husk at de bør ha et utseende som tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn alle de andre bussene!
- Går til innkjøp av noen fargerike plastikkfrynser som du i et enkelt håndgrep fester rundt gearstanga eller hvor du måtte ønske.
- Du kan med stor fordel anskaffe deg et horn som låter annerledes og med fler decibel enn de andre bussenes.
- Hyrer en pjokk med basiske matematikkunnskaper og setter han til å dytte folk av og på bussen mens han roper og "advarer" og samtidig samler inn pålydende 1.50 kr fra de mer eller mindre sittende passasjerer.
- Du bør huske at i en 12- seters microbús bør du helst ikke frakte mer enn 25 personer pluss deg selv og billettøren.
En av utfluktene Wilfredo guidet oss gjennom var ekskursjonen til det største (merk: ikke super...) markedet i byen –Mercado Central. Etter 20 minutters varme, trengsel, utveksling av kroppslukter og innkjøp av vannposer per vindu i "el microbús" ankommer vi. Med Wilfredo i spissen ramler vi av bussen og blir møtt av følgende kommentarer fra en av Latin-Amerikas sønner "¡Oi, se! –Til og med guttene er pene!"
Wilfredo, i likhet med de av oss som dengang forstod spansk, bryter ut i latter og geleider oss inn mot markedets indre. Her finnes alt, men samtidig ingenting av det som fantes på "La Galerias". Det som der var hygienisk, kaldt og hvitt, er her skittent, varmt med eksotiske fargeinnslag.
Lukter og damp fra mat og drikke, asfalt og jord og dyr blander seg med svette og eksos og siver inn i våre neser. Og vi nordmenn synes det er litt skummelt, veldig spennende og ganske sprøtt.
Men det er ikke overalt det er like morsomt å være en hvit saueflokk på 12. Eksempel på et slikt sted er "el Mercado Central". For å kunne forsvinne i mengden der bør man være lokalkjent, liten, mørk og ganske kjapp.... Den eneste av oss som har disse egenskapene er Wilfredo, så vi sneik oss etter han så godt vi kunne. Mellom boder, blikkskur og falleferdige plankerønner måtte vi presse oss frem, samtidig som vi ville være mest mulige "usynlige".
Noen av oss kjøpte seg pastellfargede myggnett med blonder på, mens resten fikk klare seg med noen poser vann for denne gang. Skal man handle og virkelig ha tid til å kikke på alt som kravler og kryr og går og står på sentralmarkedet, anbefales det å være færre enn 12...
Men som brigaden på tur ga vi nok mer enn gjensidig underholdning til salvadoranere på markedet. Vi gikk rundt med store øyne, men jeg kan forsikre om at de latinske blikkene vi fikk tilbake heller ikke var diskrete.
Den 3. kvelden vi var i San Salvador arrangerte Bittes "mor" et møte mellom oss norske jenter og de salvadoranske "muchasos" – noe som for min egen del skulle bli skjebnesvangert...
Bitte, Hedda og jeg ble hentet av Tato (24) i en riktig så kjekk bil med diverse faciliteter. Da vi hadde kjørt en lang stund som inkluderte bensinfylling, fikk jeg en "deja vu" opplevelse. Var vi tilbake på samme sted, liksom? Joda. –Han måtte jo bare fylle bensin der hvor han hadde rabattkort... jaja, nåtidens Dominoeffekt.
Opp i høyden skulle vi for å se på utsikten. Jeg ble ganske sjokkert da vi stoppet ved en bom med ei vaktbu og Tato måtte signere et papir for å kunne kjøre inn. Da var en skikkelig sosseklubb vi entret. Utsikten over hovedstaden var helt fantastisk, og det å vise frem byen natterstid er ganske lurt.
Da ser den ut som en hvilken som helst by – med gule, hvite og røde lys og fattigdommen er bokstavelig talt mørklagt og usynlig. Her oppe kan salvadoranerne stolt vise frem sitt glansbilde. Vi fotograferte våre "postkort" uten større forstyrrelser. De eneste tilstedeværende personer var 5-6 kelnere i hvite jakker og sorte sløyfer. En av de mange bekreftelser på at de øverste klasser er i mindretall og nyter livet langt over fattigdom og nød.
Kvelden på klubben var første og eneste gang jeg har fått servert ølflasker i champagnekjøler... Det eneste som vitnet om at vi var i et fattig land, var ølprisene, 7 kroner.
Denne onsdagen for tre uker siden var også første gangen jeg møtte advokatstudent og surfer Felipe, som jeg i skrivende stund venter på. Vi skal på stranden en siste gang før brigaden flytter til landsbygda, El Barillo. Men han har lovet meg å sende meg telegrammer, og dessuten blir det nok mange helgebesøk i hovedstaden.
Maria